Ordet «rune» er for de fleste i vår kultur minst like gjenkjennelig som symbolene som ordet leder tankene våre til. Før vi begynner å se på disse symbolene, vil det vise seg å være verdifullt å se nøyere på ordet og dets historie, samt ordets ulike varianter og disses betydning på forskjellige språk. Ordet «rune» har røtter i det proto-germanske ordet rūnō, som kan oversettes til «hemmelighet», «mysterie» og «bokstav». På gammel gælisk betyr ordet «rún» både «mysterie», «hemmelighet», «intensjon», og «kjærlighet». På gammel engelsk betyr ordene «rūn» og «rhin» både «mysterie», «hemmelighet» og «hemmelig skrift». På litauisk betyr «runoti» både «å skjære» (med en kniv) og «å snakke». Det finske ordet for «rune» er «riimukirjain», som betyr «innrisset bokstav». Et annet interessant finsk ord er «runo», som betyr «dikt», og er et låneord som også kommer av det proto-germanske ordet rūnō. En utbredt teori sier at dette proto-germanske ordet har sine dypeste røtter i det proto-indoeuropeiske ordet «*rewHn-», som blant annet kan bety «å brøle», «å mumle» og «å hviske» Det finnes også en teori som sier at det proto-indoeuropeiske ordet «*reuə-», som betyr «å grave», «å åpne», eller «å gjøre plass» er det rette opphavet.
Når det gjelder betydningene av disse ordene vil vi trekke frem to viktige momenter som går igjen når vi ser dem under ett: Innrisset skrifttegn, og mysterie. Disse forståelsene av ordet vil være toneangivende for hvordan vi her vil vil behandle temaet videre. I denne teksten vil være todelt, der den første delen vil omhandle runene som skriftspråk, og den andre delen vil fokusere på runene som mysterier.
Når det gjelder forståelsene av ordet «rune» som «innrisset skrifttegn», er det naturlig å gå løs på fagområdet på akademisk vis. Dette akademiske perspektivet pleier naturlig nok å ha et tydelig materialistisk og historisk preg, og pleier ikke å være spesielt fokusert på emner som runemagi. For alle som føler en dragning mot den norrøne og indo-europeiske åndelige tradisjonen, kan det være fristende å hoppe over slik lektyre. Det er lett å være redd for å få magien «strippet vekk» ved at historiske fakta skal motsi ens egen åndelige overbevisning. I dag må vi be dere om ikke å være redde for dette. Vi skal komme tilbake til åndelige tilnærminger til runene senere, men enn så lenge skal vi gi akademikerne litt oppmerksomhet.
Det er vanlig å si at at de germanske folkene først lærte å lese og skrive under kristningen, da de lærte om synd og anger av den romerske kirken. Selv om dette i og for seg er sant, er det en grov overforenkling. Enkelte germanske folk hadde sine egne skriftspråk som benyttet rune-alfabeter som besto av enkeltsymboler vi i dag gjenkjenner som runer. Vi vet at runer ble brukt for å nedtegne de tidlige stadiene av gotisk, dansk, svensk, norsk, engelsk, frisisk, frankisk, samt språkene blant de sentral-germanske stammene.
Runene ble ikke laget for å skrive, slik vi forstår begrepet i dag. Det gamle engelske ordet «writan» betyr «å inngravere», og det gamle engelske ordet «rædan» (på norrønt: «ráða») kan bety blant annet «å tolke gravert tekst». Runene ble designet for å graveres, først i tre, og de har et utseende som også bekrefter dette. En slik måte å dokumentere eller kommunisere på var enkel, billig og praktisk. De fleste germanske menn bar en kniv i beltet til daglig, og en trebit kan plukkes opp hvor som helst. Å plukke opp en gren, og spikke to flate sider av den for å gjøre den klar til inskripsjon med den samme kniven er temmelig fort gjort. Særlig når vi sammenligner denne metoden med den kristne måten å skrive på, blir det tydelig hvor praktisk dette var. Å flå en sau eller ku, å behandle og strekke skinnet, skjære det i egnede biter, lage en penn av en fuglefjær, produsere blekk av metalliske salter, galle, eller en sotblanding, og så å skrive en tekst, er en ganske omstendelig prosess. På den annen side er det klart at å skrive en hel bok i form av runepinner, ikke akkurat er helt egnet. Vi kan også se for oss at å oppbevare runepinner som kataloger også kunne være vanskelig. For korte beskjeder derimot, er runepinner temmelig ideelle. Om du skrev feil et sted i beskjeden din, kunne du bare skjære bort feilen og skjære den riktige runen på den nye overflaten. Når pinnen hadde tjent sitt formål, kunne den brukes til oppfyring.
Dessverre har vi ingen runepinner fra særlig tidlig i runenes historie, og heller ingen fra England. Treverk forvitrer fort i de fleste typer jord. Fra utgravninger gjort i Bergen har vi en god del runepinner fra ellevehundretallet. Disse pinnene ble brukt for å markere eierskap av kjøpte varer. Noen av dem var bare hverdagslige beskjeder, mens andre var mer omfattende brev. Et eksempel på dette er en beskjed som etterlyser et skip for å tjene kongen, sendt av Sigurðr Lavarðr, kjent fra Norges kongesagaer. Beskjeden lyder grovt oversatt: «Sigurðr Lavarðr sender Guds hilsen, og sin egen. Kongen har bruk for ditt skip, ditt utstyr og dine våpen (…) Mitt spørsmål er her om du vil være til hjelp, og om du gjør som jeg ber om har du mitt vennskap nå og for alltid.»
Fordi runer i utgangspunktet ble designet for å skjæres i tre, består de tidligste runealfabetene av rette vertikale og diagonale linjer. Horisontale linjer som ville spjære treverket ble unngått. De fleste av disse runene hadde minst én vertikal linje, og noen diagonale som hadde utgangspunkt i denne «stammen». Noen få runer var ikke i full høyde. Selv de tidligste nedtegnelsene vi har av dette runealfabetet, den Eldre Futhark (avbildet under), viser at det var en viss variasjon i hvordan det så ut, så den standardiserte Eldre Futhark slik vi kjenner den i dag er en rekonstruksjon basert på flere kilder.
Dette er også grunnen til at du vil finne runene Othala og Dagaz (nr 23 og 24 på bildet over) i motsatt rekkefølge fra tid til annen.
Hver av runene i den Eldre Futhark har blitt gitt rekonstruerte proto-germanske navn i moderne tid, basert på navnene gitt til de korresponderende runene i den Anglosaksiske Futhorc som var i bruk i England fra 400-tallet av. Disse navnene kjenner vi gjennom det anglosaksiske runediktet fra 700-/800-tallet. Disse navnene kan gi vann i munnen for de som leter etter magiske betydninger av runene. Navnet på den tolvte runen i den Eldre Futhark, «Yera», betyr «godt år» eller «avling». Den åttende runen i den Eldre Futhark heter «Wunjo», som betyr «glede». Det er klart det da er fristende å tenke at alt vi trenger å gjøre for å påkalle glede og velstand er å risse inn runene Yera og Wunjo på noen runepinner og smøre litt blod på dem før vi gjemmer dem under hodeputen og går og legger oss. Fristende, ja, men dessverre ikke spesielt akademisk forsvarlig. Vi har nemlig ingen solide indikasjoner på at runenes magiske side tradisjonelt er blitt forstått på denne måten, selv om moderne bøker om runemagi ofte velger nettopp denne innfallsvinkelen. Vi vil komme tilbake til denne typen runemagi når vi tar senere for oss runene som mysterier. Først skal vi se litt mer på runenes navn og hvordan disse navnene påvirket runenes bruk..
En runesten fra 600-tallet som ble funnet på Stentoften, Blekinge (Nå i Sverige, men del av Danmark i middelalderen) har inskripsjonen hathuwolAfRgAfj. Denne inskripsjonen er lang og innfløkt, og kan være vanskelig å få mening ut av for en moderne leser. Om vi stykker opp inskripsjonen i flere deler, kan det bli lettere for oss: «hathuwolAfR gAf j». De to første årene er relativt greie å forstå som «Hathuwulf ga». Det tredje ordet er kun ett tegn, den ovennevnte runen «Jera». I denne teksten forstås dette tegnet som en short-hand for runens navn, og med det får vi «hathuwolAfR gAf jera». Altså beskriver inskripsjonen at Hathuwulf, brakte velstand til område i form av et godt år med fruktbar avling. Vi ser også i denne inskripsjonen et ekko av den gamle indo-europeiske forståelsen av at å ha en god leder bringer med seg velstand, også når det gjelder spørsmål som strengt tatt ligger utenfor lederens evne til praktisk påvirkning.
Et annet eksempel på runenavnenes betydning ser vi i det gamle gotiske «Pietrossa-halskjedet», avbildet under. På denne smykket er det inngravert «gutaniowihailag». Igjen hjelper det oss stort å stykke opp inskripsjonen i flere ord: «gutani o wi hailag». Gutani betyr «goternes», wi betyr «ukrenkelig» og hailag betyr som dere kanskje har gjettet «hellig». Midt inne blant disse ordene finner vi en enkeltstående rune, O, som heter Othala. Othala betyr «arvegods» (vi kjenner igjen ordet i de norske ordene «odel» og «adel»). Sett under ett kan vi da forstå inskripsjonen som «gutani othala wi hailag», altså en tydelig beskjed om at «dette halssmykket er goternes ukrenkelige og hellige arv».
Pietrosa-kjedet, med sin inskripsjon.
På samme måte som dette, ser vi også i enkelte anglosaksiske middelaldermanuskripter at enkeltstående runer brukes som short-hands for runenes navn. Spesielt ser vi dette gjort gjentatte ganger med M-runen, som heter Maðr, det norrøne ordet for «mann». Dermed har vi kristne manuskripter som i sine beskrivelser av Kong Salomon den Store betegner ham ved å skrive «SALO» fulgt av M-runen.
De eldste runeinskripsjonene vi kjenner antas å være fra sent i det andre århundret. Disse inskripsjonene viser en mestring av alfabetet og en variasjon i teknikk som antyder at dette runealfabetet allerede hadde vært i bruk antakeligvis i et århundre. Dette plasserer den Eldre Futharks opprinnelse temmelig nært år null i vår moderne kalender. Det er naturlig nok vanskelig å datere hvor lenge det er siden noe ble huget i en sten, likevel gjøres det rimelig sikre dateringer av runestener.
Snoldelev-stenen, avbildet under, er fra 800-tallet i Danmark og er datert ved rune- og språktypologisk dateringsmetode. Man har altså sammenlignet både språket og runene på stenen med andre funn som har vært lettere å datere, og dermed kommet frem til en omtrentlig alder. Inskripsjonen lyder «Gunwalds sten, sonaʀ Roalds, þulaʀ a Salhøgum». Dette er en litt lettere tekst for oss å forstå i moderne tid: «Dette er Gunvald, sønn av Roald, sin sten. Thule av Salhaugen». Thule må antas å være en tittel, og kan sees i lys av det norrøne ordet «thula» som betyr «resitasjon». Ordet er beslektet med det senere norrøne ordet «thulr», som betegnet en posisjon beskrevet som en «vismann», ofte forbundet med høvdinger og kongelighet. Her kan det være til hjelp å vite hvor hellig visdomsbegrepet er i norrøn tradisjon. Visdom løftes stadig frem i alt fra sagaer til gudedikt og Håvamål, og er helt et sentralt begrep særlig i forbindelse med Odin, gudenes høvding. Snoldelev-stenen er helt spesiell, ved at den i tillegg til sin runeinskripsjon, også er prydet med en drikkehorn-triskele og en svastika som ser ut til å være hugget ut på samme tid som runene, samt et mye eldre solkors.
Snoldelev-steinen, med runeinskripsjon, solkors, triskele og svastika.
Svastika.
Triskele.
Solkorset som symbol kjenner vi fra mange indo-europeiske kulturer i bronsealderen. Vi vil være forsiktige med å påstå noe for hardnakket når det gjelder betydningen av at en sten med et stort solkors fra bronsealderen senere ble brukt som runesten av norrøne etterkommere av de indo-europeiske erobrerene som i sin tid hugget inn sitt solkors der. Vi vil dog forsiktig bemerke at svastikaen av mange har vært forstått som et kraftig solsymbol, på samme måte som det eldre solkorset. Vismannen Gunnvald ville sikkert kunne forklare denne symbolikken for oss utdypende om vi hadde ham med oss. Uten ham må vi lene oss på våre egne utdannede antagelser og intuisjon.
Etter hvert som språket utviklet seg gjorde også runene det. Som nevnt dukket den anglosaksiske varianten opp, og senere kom også flere lokale varianter av den Yngre Futhark. Den Yngre Futhark er en forenkling av sin forgjenger, bestående av kun 16 tegn. Dette var de klart mest utbredte runene i vikingtiden, selv om sosiale medier og film gjerne fremstiller den Eldre Futhark som «vikingruner». I takt med at kristendommen, i mer eller mindre voldelig grad, etablerte seg sakte men sikkert i Europa, fulgte det latinske skriftspråket med. Det latinske skriftspråket utfordret den enkle Yngre Futharken, som ble fornyet til runealfabetet vi i dag kjenner som middelalderruner. Denne runerekken besto av 29 tegn, og ble brukt fra 1200-tallet til så sent som 1700-tallet i Dalarna i Sverige.
Et manuskript skrevet med middelalderruner.
Det er blitt kranglet mye og lenge om hvor runene har sitt opphav. De åpenbare likhetene mellom den Eldre Futhark og det romerske alfabetet ledet tidlige forskere til å tro at runene nok først dukket opp blant de germanske stammene som hadde tilhold nær grensen til Romerriket. Antakelsen var her at det mer høyverdige romerske alfabetet ble observert, og grovt kopiert av de barbariske germanerne, som lagde en slags forenklet versjon til sine enkle barbariske formål. Det er blitt gjort funn av runeinskripsjoner i Øst-Europa, Romania, Sentral-Tyskland og Kowel i Russland som kan brukes for å understøtte denne teorien. Likheten mellom runene Berkanan og Sowilo til de greske bokstavene Beta og Sigma kan også byggeopp under dette perspektivet. På 1920-tallet ble det lansert en teori om at runene hadde sitt opphav i sydlige Sveits og nordlige Italia, basert på likheter mellom den Eldre Futhark og skrifttegn man hadde funnet i inskripsjoner i dalområdene der. Det ble senere lansert en teori om dansk opprinnelse, kanskje ikke helt overraskende, av en dansk forsker. Denne teorien foreslår at for eksempel sydlige Jylland lå rimelig nær grensen til Romerriket, og dermed er en god kandidat for opphav.
Diskusjoner som dette kan være spennende for spesielt interesserte, men nå er vi i denne teksten klare for å bevege oss bort fra å ta for oss runene som skrifttegn, og å begynne å se på dem som mysterier. Om man har hjertet sitt i Håvamål, vet man jo hvor runene kommer fra, og man det er kanskje greiest å la den akademiske debatten ligge. Vi fikk runene av Odin, det har han jo selv fortalt oss! Betydningen av dette vil være sentral i andre del av dette blogginnlegget, der vi også vil ta for oss moderne runemagi, og en tradisjonell tilnærming til runenes mysterier, samt magi.